Langt nord for sola

22. juli
2014

Ikke alle surfedrømmer er tropiske. Møt filmskaper og ishavssurfer Inge Wegge.

j19a7522

For tre år siden overvintret Inge Wegge og kompisen Jørn Nyseth Ranum på en hemmelig, øde strand i Nord-Norge. De surfet på iskalde bølger om dagen og sov i et krypinn laget av drivved om natten. Det ni måneder lange eventyret ble til dokumentarfilmen Nordfor Sola. Filmen er blitt vist på filmfestivaler verden rundt og vant i år tre priser på den prestisjetunge, internasjonale Banff Mountain Film Festival.

Inge Wegge er imidlertid ikke en mann som hviler på laurbærene. Før filmsuksessen hadde nådd sitt høydepunkt, reiste han ut på et nytt eventyr sammen med brødrene Markus og Håkon. Denne gangen enda lenger nord. Til enda kaldere vann og enda mer øde omgivelser.

Her forteller Inge om eventyret på Bjørnøya:

Bjørnøya, Barentshavet, dag 14: Jeg våkner av vinden som rusker i lavvoen. Det henger masse klær og ting til tørk over meg, og de danser i takt med vindkastene. Jeg kikker over mot Markus og ser at han har samme bekymrede ansiktsuttrykk som meg. Ingen av oss vil ut og stramme bardunene. Vi bare håper på at vinden skal roe seg.

Inge og brødrene hadde lenge vært på utkikk etter et sted med urørte bølger og bratte, snødekte fjell. Et sted der de både kunne stå på snøbrett og surfe. Valget falt til slutt på Bjørnøya. Øya ligger sør for Svalbard og er 20 km fra nordspiss til sørspiss. Omgitt av hav på alle kanter og dekket av snø. Båten til fastlandet tar over et døgn, og det bor bare ni mennesker der. Kaldt og ufyselig, ville mange tenkt. Kaldt og uutforsket, tenkte Wegge-brødrene.

Oppholdet i Nord-Norge hadde gitt Inge mange nyttige erfaringer. Den gangen hadde han og kompisen Jørn klart å leve av «overflod». De hadde spist utgått mat de fikk av butikkene. Han hadde fått en forståelse for hvordan det er å leve uten mobil og internett. Lært seg å sortere ut hva som er viktig i livet. Inntrykkene var enkle, og han var blitt i stand til å åpne seg istedenfor å lukke og beskytte seg. Som en takk for alle de fine opplevelsene de hadde fått i bukta der, hadde de valgt å rydde hele stedet for søppel. Det ble totalt tre tonn med avfall og flere tusen tomflasker. Panteflaskene bar de over fjellet. Og på denne turen til Bjørnøya ville Inge gjøre det samme. Behandle naturen pent og gi noe tilbake til den, hvis det lot seg gjøre.

Med seg på turen hadde han altså brødrene Håkon og Markus. Brødreflokken hadde alltid gjort mye sprell sammen. Vokst opp med aktive foreldre som hadde oppmuntret dem til å gjøre det meste fra å skate til å klatre. Nå var imidlertid barndommen bak dem og voksenlivet foran dem. Det var på tide med et stort prosjekt. En lang tur. En skikkelig tur med Wegge-brødrene.

Men å komme seg til Bjørnøya er ikke lett. Kystvakta var de eneste i området på senvinteren, og de tar ikke med passasjerer. På grunn av drivis er det vanskelig å komme seg til øya med egen båt, men etter flere forsøk kom de seg av gårde med et laste-skip som skulle til Longyearbyen. Det var april, drivisen var borte, og de trengte fint vær og lite bølger for å komme i land. De hadde flaks, og kom seg til slutt i land på øya. 450 kg utstyr ble fordelt på et matdepot og i pulker. Da de trådte i land, var det midt på natta og midnatts-sola var bare dager unna. De så ikke mye i mørket, men de visste hva de ville se neste morgen: Hvitkledde fjell, bak dem igjen bølgene. Eventyret kunne begynne.

Bjørnøya, dag 24: Det er noen dager siden jeg pratet med kjæresten min på satellitt-telefonen. Det blir bare noen minutter om gangen, for det er dyrt og vi må spare strøm. Hun er gravid, og jeg er ikke helt sikker på om det er helt rett av meg å være her ute. Det er vel ganske egoistisk. Men vi har drømt om dette så lenge, det føles som det er noe jeg må gjennomføre!

Brødrene levde på «overflod» på Bjørnøya også. Maten de hadde med var også her utgått på dato og usortert fra butikkene. De hadde tørket den selv. Både kjøtt, grønnsaker og grøt. Utstyret deres var dessuten reklamasjonsprodukter, som kunder hadde levert tilbake til sportsbutikker. Og som hadde fått et nytt liv ved at en glidelås eller søm var blitt fikset. Alt holdt overraskende godt.

Bjørnøya, dag 36: Vi koser oss «gløgg», som Håkon sier. Hver dag ser vi an været og lar det bestemme hva vi skal gjøre. Det er ingenting annet som påvirker oss, og ingenting som henger over oss som vi skulle ha fått gjort og bør gjøre, bortsett fra å hugge ved og hente vann iblant. Det er også det livet vi er her for. Slappe av og henge sammen som brødre.

Midnattssola kom snart, og brødrene kunne velge sin egen døgnrytme. På godværsdager dro de på lange turer. Hver gang Inge kom til en ny strand, kjente han det samme suget: Er det bølger her? Det er en surfers evige drøm å surfe nye, perfekte bølger. Inge og brødrene visste ikke hva som fantes, men de visste at det fantes noe der ute!

Bjørnøya, dag 42: Det er ganske mildt i lufta, og mye av snøen har smelta de siste dagene. Vi har dobbelt opp med snublebluss rundt campen, de er satt opp med ekstra sterkt fiskesnøre, men pinnene som de er festet i, løsner når snøen smelter. Det verste som kan skje her, er at vi blir angrepet av isbjørn. Det skal ikke være bjørn her nå som isen er borte, men man vet aldri.

Isbjørner er ikke et umulig skue på Bjørnøya, og Wegge-brødrene hadde med seg nødbluss, signalpistoler, rifle og en pumpehagle med «slugs». De visste at det er lite mat for isbjørner om våren, og at de derfor kan bli ville og desperate. Det sies at det ikke er mange mennesker som kommer tilbake fra Bjørnøya, men Wegge-brødrene hadde andre planer. De tok sine forhåndsregler og følte seg trygge.

Bjørnøya, dag 50: Jeg ser over på klokka til Håkon, og det er endelig på tide å stå opp. Vi skal utforske en ny bukt, men den krever en 20 meters rappell (å fire seg ned med tau, red. anm.) ned en frossen foss. Isen danner fantastiske formasjoner som en kunne brukt evigheter på å ta bilder av og filme. Kanskje ingen har vært her før? Hvorfor skulle noen ha tatt seg bryet med det? Vi finner forskjellige ting blant steinene. Havet har skylt i land ting her i mange, mange år. Håkon finner en spritflaske fra fastlandet, den er halvfull og han lurer på hvordan den smaker...

De var ikke sikre på hvor mye søppel det fantes på øya, forskjellige beskjeder var blitt gitt, men magefølelsen til Inge sa at det var mye. Det flyter nemlig mye søppel rundt i havet som ender opp på strendene. Wegge-brødrene ryddet strendene ved hver eneste camp. Samlet søppelet i fiskegarn, så det ble holdt i ro. Panteflaskene ble sortert ut, og de lekte flere ganger med tanken på hvor mye øl de kunne få om de tok med alle flaskene hjem og pantet dem.

Bjørnøya, dag 56: Maten er nesten oppspist, og vi har en pulk full av tomflasker istedenfor. Med oss har vi så mange sterke naturopplevelser og gode minner, samt en følelse av at vi endelig fikk tid til å leve ut drømmen vår. En skikkelig tur med brødrene.

Ja, for etter hvert kom også hjemlengselen. De fleste av målene for turen var gjennomført. De fant bølger og snø, utfordret terreng som ingen før hadde utfordret. Og de hadde fått kvalitetstiden rundt leirbålet, sammen som brødre.